1. You are very specific about how your music is categorized or "pidgeonholed" (?), how would you describe it and what label would you give it?
Hvis jeg har gitt utrykk for noe slikt, trekker jeg alt umiddelbart tilbake. Saken er heller den at jeg ikke kan fordra forenklinger og kvasi-kategoriseringer, og ihvertfall ikke når man forsøker å putte en label på det som er grense-sprengende. Ja, jeg har vel kanskje vært litt opptatt av at min egen musikk ikke skal lide den skjebnen, da jeg oppfatter det jeg hat laget som hinsides båsene. Sånn sett blir jeg opptatt av det, men altså: opptatt av båsenes negasjon, ikke affirmasjon.
Det synes meg at folk av i dag legger alt for mye vekt på genrer, og identifiserer seg mer med uttrykksformene enn med det kunstneriske innholdet. Man følger ett bestemt mønster og tror dermed at man har bidratt med noe B at man har klart å skape. Saken er vel heller den at middelmådigheten resirkuleres til det drepende kjedsommelige, og resultatet blir en ny pakkeløsning av det samme patetiske innholdet. Ta for eksempel rockemusikken; man må overholde konvensjonene, de uskrevne regler, "rockemusikkens statutter", selv om dette også skulle innebære å bryte med klisjeene for enhver pris. I dance musikken finner du det også; der SKAL man stjele, men det er ikke alltid at resultatet blir så mye mer interessant selv om du oppfinner nye kombinasjoner. Kort sagt, alt dette handler mer om folks behov for uniformering, trygghet og identifikasjon...enn av kunst.
Min egen musikk må du gjerne kalle hva du vil, så lenge du synes at innholdet stemmer med det stempelet du gir den. Hvis jeg selv skal beskrive den i kortfattede og overflatiske vendinger, vil jeg si at det er snakk om lyd-collager lydlandskapYen slags film for øret. Faktisk så fungerer den utmerket som soundtrack materiale noe den har vert brukt til i flere sammenhenger. Mye av det bærer preg av litt mørkere stemnings skapende lydkulisser...hvor jeg står veldig fritt til å gjøre hva jeg vil rent musikalsk. Jeg antar at de som absolutt trenger å kategorisere den, vil kalle det ambient, men selv synes jeg at den har en kraftigere atmosfære enn mye av det som produseres for å passe inn under det stempelet. Det forekommer meg at Ambient som techno chill-out er intetsigende møkk, her eksisterer ingen følelser, tanker eller visjoner bak musikken. Dessuten har musikken min for all del minimalt til felles med såkalt "new-age musikk". Folk flest vil nok skygge unna denne musikken. Den kan mane frem stemninger og atmosfærer som mange kanskje ville foretrekke å la ligge. Mitt poeng er at musikken min spenner over ett så vidt spekter, at den ikke kan forenkles inn i kun en alminnelig kategori. Det er derfor jeg vil de tradisjonelle båsene til livs, da de ikke dekker godt nok de store innbyrdes forskjellene og variasjonene som musikken min inneholder. Som sagt, man kan beskrive den slik man selv vil så lenge en finner de ordene som synes dekkende. Musikk kan være hva som helstYog hva som helst kan vel kalles for musikk.
2. Why do you make music? Is it self-expression? Is it communication, are you trying to broadcast a message? At what point do intellectualism and entertainment meet?
Ingen moral, intet budskap som sådan; musikken min er ikke noe debattinnlegg. Når det er sagt, så vit at musikken likevel kan ha en mening. Den meningen som ligger til grunn for skapelsen av denne musikken vil neppe være identisk til slik lytteren vil persipere den. Men slik skal det være. Folk må være fri til å danne sine egne assosiasjoner og inntrykk, for det er de jo uansett likevel. Imidlertid, til tross for menneskenes subjektivitet, er det mulig å overføre elementer av mental eller emosjonell art. Dette benytter jeg meg av når jeg lager musikk som skal utgis. Man skaper en effekt på lytteren, uansett hvor subtil den måtte være. Uforutsigbarhet er ett element jeg bevisst benytter meg av iblant. Reaksjonene på det uventede, at man aldri helt kan vite hva som skal skje i det neste øyeblikk. Dessuten handler det mye om audiell symbolisme. Symboler trenger ikke bare være visuelle. Menneskers basic kommunikasjon er via symboler. Det er den enkleste måten å overføre ett innhold på. Slik også i musikken. Gjentakelsens rituale har en effekt, den brytende overgangen en annen. Jeg er ikke garantert at alle vil ane det jeg hadde i sinne da det ble skapt, men visse arketyper vil nok dukke opp i mottakerens bevissthet også. Så ja B jeg prøver nok å påvirke. Kunst som ikke skaper virkning, er død. Men man trenger ikke på død å liv provosere, man kan også stimulere. Begge deler er påvirkning.
Når møtes intellektualisme og underholdning? Når underholdning er mentalt krevende. Samt når det mentalt krevende blir underholdende. I det første tilfelle dreier det seg om tung og utilgjengelig materie som presenteres i en underholdningkontekst. Det blir neppe underholdende for dem som ikke klarer å følge med, og det trenger heller ikke å være hverken vellykket informasjon eller underholdning. I det andre tilfelle kan det jo dreie seg om informasjon som presenteres på en ny og interessant måte, som gjør at tilskuerne ønsker å følge med. Men for at noe av dette skal fungere, må man klare å stimulere folk. Jeg vil gjerne at musikken min skal virke stimulerende, men den vil neppe egne seg til hverken underholdning eller intellektualisme. Det dreier seg jo ikke om noe bakgrunnsmusikk, eller noe som kan brukes i party sammenheng. Men det er heller ikke snakk om noe som krever høy hjerne aktivitet. Intellektualisme dreier seg om tomme og sterile tankeformer. Det som er dypt, trenger ikke være intellektuelt. Intellektualisme dreier seg om tingenes form, ikke dets innhold. Jeg liker å tro at musikken min har et innhold, og kan dermed ikke kalles "intellektuelt". Musikken min krever noe av tilhørerne, ja. Men den krever ikke doktorgraden i biokjemi. Den krever ett åpent men reflektert sinn...og ikke minst fantasi. Det ville være bra om den kunne inspirere lytterne...heller enn å informere eller underholde dem.
Jeg lager musikken for min egen del, det har jeg alltid gjort. Jeg har hold på med det i 10 år nå, og det er først i den senere tid at jeg har brydd meg med utgivelser. Det er jo selvsagt kjekt å kunne utgi musikken sin, for ikke snakke om at en slik utgivelse kan være ett bidrag som andre mennesker finner interessant, men the bottom line er at jeg gjør det for min egen del....for min egen terapis skyld. Når man hører på de forskjellige stykkene kan man nok skjelne mellom de ulike stemningene. Man må gjerne få visjoner av å høre på den...ikke meg imot. Selv opplever jeg den på en ny måte for hver gang jeg lytter til den. Som det så ofte er tilfelle med i eksperimentell musikk, er dette en veldig personlig plate.
All sann kunst har det til felles at man har klart å skape noe. Ikke alt som produseres blir skapt i ordets sanne forstand. Kreativitet, slik det uttrykkes i det latinske rot ordet "Creatio", har med skapelse å gjøre i ordets ytterste konsekvens: At man bringer noe nytt inn i tilværelsen "som ikke er av denne verden". Tradisjonell moderne musikk, kanskje med unntak av folkemusikk, er bare en reproduksjon av seg selv, de "suger på labben" så å si. Det blir derimot kunst om man har klart å bevisst manifestere det man har sanset i sin inspirasjon. For å gjøre det må man gi av seg selv. Det er dette jeg gjerne vil uttrykke gjennom musikken som medium. Jeg vil ikke nødvendigvis presentere en tilstands rapport på meg selv, men heller uttrykke det sublime via meg selv som instrument. Det er det jeg legger i musikk som "self-expression".
3. You say your music has been very much influenced by your travels. Geographically which places have been most influencial and intellectual, which have been the most stimulating?
Hmm...det er jo innlysende at reisene har påvirket musikken min. Alt vi opplever påvirker oss, og bidrar til den totale helheten som utgjør oss. Derfor vil alle steder jeg har vært telle med. Det være seg Jotunheimen, Litauen eller Kashmir. Det er ikke sånn at jeg leter opp et eller annet obskure sted for å sette meg inn i lokalmusikken deres. Klart man kommer over mange spennende impulser i grisgrendte strøk, og man plukker jo opp litt av hvert over alt. Men det blir feil å peke ut bestemte geografiske områder som hovedkilde til ens kunstneriske inspirasjon. Folkemusikk generelt bærer jo i seg utrolig mye bra materiale.
På den annen side, bli jo musikken min også preget av de instrumenter jeg benytter meg av. Jeg anvender faktisk en god del akustiske instrumenter, men det er heller ikke noe mål for meg å være minst mulig elektronisk. Jeg synes akustiske instrumenter går godt sammen med sampler og sequencer. På mine reiser har jeg samlet med meg en del interessante og eksotiske instrumenter som jeg benytter i musikken, spesielt Sentral-Asiatiske blåse & strenginstrumenter. Slike instrumenter kan være utrolig komplekse til tross for (eller nettopp på grunn av) at de kommer fra "primitive kulturer".
Ett godt eksempel er syngebollene fra Tibet, som er laget av 7 forskjellige metaller, som når man med en trestokk fører rundt kanten på den, produserer flere høyfrekvente (avhengig av bollens størrelse) syngende toner. Sjamaner og Buddhistiske munker anvender slike boller samt bjeller til å kurere mentale lidelser og metabolske ubalanser. Man har i antikkens kulturer samt i flere av dagens "primitive samfunn" vært klart over den metafysiske og helbredende kraft som lyd kan inneha om man bruker den riktig. Man har visst at frekvens og puls i kombinasjon har hatt en utrolig effekt på kropp, sinn og sjel. Samtidig har moderne forskning på både lyd og lys kommet disse tidløse erkjennelser nærmere, selv om vitenskapen like mye studerer slike virkninger i destruktiv som i konstruktiv sammenheng. Medisinsk og biokjemisk forskning har vist at pulserende frekvenser er blant de viktigste stoffskiftestabilisatorene. Akustisk laser, infralyd og ultralyd har vært brukt i militær sammenheng mot sivilbefolkning i krig. Man har også brukt det i terror, tortur, eksperimenter og til og med for å tvangsforflytte urbefolkning. Høyfrekvente lydbølger brukes også med stort hell i medisinsk kirurgi. I det hele tatt har menneskene funnet mange bruksområder, og til tross for dette betrakter allmennheten lyd for det meste som støy, kommunikasjon eller musikk. Det er dessuten ikke bare i sammenheng med krigføring og helbredelse at lydbølger kan anvendes, men også i religiøs sammenheng. i Frimureriet og esoterikken snakker man om "det tapte ord", som bygger på forestillingen om at når Gud skapte verden var det første som ble brukt lyd. Chanting og mantraer har en sentral rolle i de fleste religiøse og esoteriske ritualer. Dette understøttes med mer subtile vibrasjoner som bare instrumentene kan frembringe. Men poenget mitt er altså at lyd kan brukes i mange ulike sammenhenger som går utover musikkens grenser.
4. How do you make your music, do you have a complete sound picture in your head when you start? Do you begine with a melody? Does it begin with one sound and evolve from there?
Vel, dette er et vanskelig spørsmål. Hele prosessen er nødt til å begynne med inspirasjon. Jeg kan ikke bare sette meg ned og bestemme meg for å konstruere ett stykke. Det er aldri godt å si når den genuine inspirasjonen inntreffer, og skal det bli noe av det, må man bare sette til side det som i øyeblikket er gjøremålet, og begynne å komponere. Nøkkelen til det hele er stemninger. Det kan være en god ide jeg får. Det kan være ett storslagent landskap som åpenbarer seg for meg, steder som gir inntrykk. Det kan være en sterk emosjonell svingning. En interessant drøm. Det kan være så mangt.
Når man først befinner seg i den rette stemningen, for eksempel når jeg har brukt hele formiddagen på å nyte intro melodiene til TV2s diverse Australske og Sør-Amerikanske såpe-operaer, og er skikkelig betatt, da begynner den lange prosessen med å manifestere følelsen, tanken eller visjonen som ligger til grunn for komponeringen. Det blir en del eksperimentering og en del flikking. Men for å sitere Jodorowskys `"El Topo"; Too much perfection is a mistake....Jeg lar det ofte bli med det første forsøket, intuisjonen gjør det som regel best, så en del improvisasjoner forekommer.
Forøvrig vil jeg komme til å eksperimentere mer med en annen måte å komponere musikk på. De esoteriske vitenskapene opererer med avanserte kosmologiske systemer, hvor musikk blir betraktet som ett aspekt av den holistiske virkeligheten - ett kosmos som bygger på perfekt orden og system (trancendentalt som mundant). Man opererer med diagrammer som inndeler helheten i universelle prinsipper som er allmenngyldige og anvendbare på absolutt alle områder av livet. Det dreier seg om å kjenne naturlovene og gjenkjenne analogiene som deres ulike manifestasjons-områder har innbyrdes. Dette betyr at farger, kjemiske elementer, vokal-lyder, etc, kan inndeles i analogi til lydene på toneskalaen. Eksempelvis finner vi grunnstoffet Arsenikk på samme frekvens som fargen blå-fiolett, med vokallyden "Khei", og tonen E på første oktav. Alle disse ulike typer manifestasjoner har altså en svingning på 320 vibrasjoner per sekund.
Poenget er at hvis man overfører disse prinsippene til musikken, kan man til en viss grad programmere lytternes reaksjoner. Den gamle mester Pythagoras var blant de fremste til å avsløre musikkens sanne natur. Også for ham stod den i sammenheng med resten av tilværelsen, som gjør at alt kan overføres til matematikken og klaviaturets skala system. I dette perspektivet har alle impulser vi persiperer gjennom de fem sanser, alle typer vibrasjoner, sine bestemte egenskaper og sitt bestemte mønster som vi kan interferere med. Den enkleste måte å forstå dette på, er å si at det finnes regler for resonans og dissonans, samt alle spektre av disse ytterpunkter imellom, som man dermed kan benytte seg av helt bevisst. Det kan sammenlignes med "musikalsk magi", noe som for eksempel de tradisjonelle sjamanene er innforstått med. Dette dreier seg ikke bare om suggesjon, men om konkrete subtile innvirkninger på sjelelivet. Også kirken har hatt ett (noe forvirret) syn på dette, og oppfunnet dogmet om "diabola in musica", djevelens forbudte tone.
I religiøs musikk har slike prinsipper til en viss grad vært anvendt, skjønt ikke så mye her i vesten. Musikk professor Jocelyn Godwin utgav dog for noen år siden en nyinnspilling av middelalder alkymisten Michael Maiers `"Atlanta Fugiens". Dette er kor-musikk nøye fundamentert på alkymistiske prinsipper som tok sikte på å manifestere transmutasjonens kunst også gjennom musikk, og dermed også forhåpentligvis bidra til lytterens indre foredling. Armeneren Gurdjieff, som hentet mye av sin inspirasjon fra Mewlana-Ordenen, konstruerte også både musikk og dans etter de "svirrende dervisjene" sine prinsipper som forøvrig også tangerer Pythagorernes fantastiske lærdommer. Mulighetene er altså mange.
Ok, dette hørtes fryktelig avansert ut. Jeg påstår ikke at jeg baserer musikken min på så detaljerte og komplekse systemer. Men jeg utforsker altså nye virkemidler for å berike det kunstneriske resultatet, og har ingen skrupler som sådan. Jeg er fed up med dagens overflatiske slaver som ukritisk lar seg rive med enhver kommersiell bølge av vedtatt hippe elementer av klær, sjargong, livsstil og "musikk". Man ler av det som var populært i forrige syklus bare for selv å bli utledd av morgendagens generasjon. Fullstendig ureflekterte, lar man smak vike for hyping og samlebånds varene, selv om man også innbiller seg at man er "alternative", "opprørske", "retro" eller hva det måtte være....Dophoder, tensing eller techno babes, det kommer ut på ett. Det er illusjonene som dyrkes, det er Babylon om igjen. Massene har store problemer med å se utover den tiden og det stedet som preger dem. Ett lysglimt er imidlertid den renessanse som tidlig musikk og folkemusikk opplever i disse dager. Når jeg blir diktator her i landet skal jeg bytte ut Pythagoras formler i matematikken, som stadig plager vettet av alle skole elever, med obligatorisk innføring i hans teser om "musenes sfære" og dets like......Hvorfor ikke banke ekte kultur inn i folk? Men alvorlig talt, Pythagoras har betydd for musikk-forståelsen, det Jung har for psykologien, Shakespeare for litteraturen og Marx for økonomien.
5. As well as "the music by"....CD, you have been working on some rather different music with Bjørn Torske. Is it so different? Is it two different processes or different expressions of the same thing?
Ja, det er veldig ulikt. Etter mine førnevnte pretensiøse utbasuneringer, må jeg gjøre full retrett og vedgå at dance musikken er fullstendig kommersiell. Jeg syntes det var gøy, og dessuten når man ut til ett større publikum ved å lage populær musikk. Fordelen med dette er at flere kanskje kan bli observant på det andre jeg holder på med, selv om det gjerne må snø i helvete før det skjer.
En annen ting er at de fleste damer merkelig nok later til å manøvrere etter sosial status når det gjelder hvilke typer de interesserer seg for, og kursen står dermed høyere hvis musikere går på akkord med sine prinsipper. Jeg har nemlig innsett at alle de andre artistene som driver med kommersiell musikk kun er "into it for the babes" og ikke eier noen yrkesstolthet eller kunstnerisk selvfølelse. Det er det hemmelige selskapet "Foreningen for fremme av musikernes og klubbernes interesse" som står bak slike blader som "Filter", "Natt & Dag=, >Klubbland=, o.l. Kun på denne måten kan den grå eminense opprettholde den kunstige virkelighet som eksisterer rundt i rikets 1000 utesteder, som innbefatter nådeløs utnytting av uskyldige groupies. Heldigvis finnes det hederlige unntak, slike som >Dessa= som tar sårt trengte oppgjør med >den øvre eliten av Norges utelivsadel=, og som med sine oppbyggende og illuminerende artikler, bryter med mytene om at kvinner kun er opptatt av overflatiske verdier (jfr. Klubbland Nr.5 1998, s.23). Det er politisk ukorrekt å hevde dette, men det later dessverre til å ha gått inflasjon i Norske jenters integritet.
Anyway, mitt samarbeid med dance-musikere kan være ganske så fruktbart på andre områder også. Ettersom jeg har en annen bakgrunn og andre innfallsvinkler til musikken vi lager, kan dynamikken som oppstår oss imellom bidra til en nivåheving av utfallet og faktisk ganske så interessante låter. Selv om noe er kommersielt trenger det ikke nødvendigvis være dårlig. Jeg synes at mitt samarbeid med Bjørn var vellykket. Nå har jeg jo riktignok kun bidratt med ett enkelt kutt til platen hans, men vi samarbeider også med en kommende singel, >Indisco@, av >Torske/Mundal Explotion=. Så får vi se om det blir noe mer etter hvertY
Det må forøvrig også tilføyes at jeg ikke har noen kvaler med å lage kommersiell musikk samtidig som jeg driver med lyd-collager. Selv mange av de gamle klassiske komponister drev og lagde (datidens) dansemusikk på siden av sitt >seriøse=. Kanskje de også var blakke? Kanskje de syntes det var gøy? Eller kanskje Wiens damer ikke er ett hår bedre enn de Norske? Det spiller imidlertid ingen rolle. Man blir ikke dårligere kunstner av å samtidig være håndtverkerYsnarere tvert imot.
6. Your music invites us on a journey and I=ve also heard you refer to it as >sound-collage=. As you use an orignally visual expression to describe your music, is there an intended vision or destination in there, or is that for us to choose?
For all del, man bør da velge sine egne >skjebner=, skape sine egne visjoner, holde seg til sin egen sansing. Det er uansett en illusjon å tro at man kan være >objektive= og å >se noe fra andre sine vinklinger=. Jeg sier ikke at man ikke kan være empatisk, men selv ved innlevelse i andre menneskers verker, ideer, skjebner, etc, vil man være prisgitt ens egne subjektive evner til sansing, assosiasjoner og forståelse.
Det er mange som innbiller seg at den opplevelsen musikken gir dem finnes i selve den låten de lytter til. Dette er en utrolig ureflektert oppfattelse, slik jeg ser det. Akkurat som om en følelse, stemning eller assosiasjon befinner seg inne i CD platen man kjøper? Nei, saken er heller den at musikk ikke er ett fysisk fenomen men snarere ett psykisk. Pythagoras skjønte dette, og hevdet at det vi kaller musikk, dvs de impulser som emanerer fra CD spilleren eller den klimpringen som musikerne lirker fra seg - alt det er kun lyd. Men idet vi fordøyer impulsene i våre sinn, idet vi sanser lydbølgene som hamrer imot oss fra høyttalerne - der og da oppstår det vi kaller for musikk. Det er indre tolkninger. Musikk er opplevelsen av organisert lyd.
Fra dette innser vi at ettersom vi alle er forskjellige, og er fengslet i vår egen begrensede subjektive verden, må nødvendigvis lydene vi fordøyer sanses ulikt fra person til person, selv om det skulle være samme lydkilde vi blir utsatt for. Ett meget illustrerende eksempel på dette, som Gurdjieff så utmerket forklarer det, er at i utrente vestlige ører lyder ofte orientalsk musikk monoton, og man undrer seg over musikkens grovhet og fattigdom. Men det som i slike ører lyder som kun en tone, er for de lokale en hel melodi - en melodi som er inneholdt i en enkel tone. Slike melodier er ganske annerledes enn våre. Hvis en orientalsk musiker lager en feil i sin melodi, lyder det som kakofoni i deres ører, men en Europeer oppfatter det kun som rytmisk monotont. Alt dette henger sammen med at i vår skala - fra do til do - inndeles denne oktav i 7, hvorimot orienten har en annen og meget mer detaljert inndeling. Jo bedre ens gehør, jo større er antallet under-inndelinger. Den fineste inndeling vestlig musikk kan fare med er kvartoner, som vi iallefall kan oppnå på strenginstrumenter. I Østen går de lenger, der er også syvendelstoner alminnelig.
Så kan man spørre seg om det i det hele tatt er en sammenheng mellom musikerens visjon, og det resultat som lytteren fordøyer. Jo, musikere kan til en viss grad styre lytterens opplevelser. Igjen kan vi ty til Pythagoras. Han hevdet at ettersom lytterens natur avgjør musikk opplevelsen, så betyr det altså at folks personlighet er avgjørende for hvordan musikken vil virke inn, eller sagt på en annen måte; det avgjør HVA i musikken de blir påvirket av. Min egen musikk for eksempel, vil nok prelle av på mange av de enkleste sjelene, ikke fordi min musikk nødvendigvis er så fryktelig dyp, men heller fordi den er mer krevende, ettersom den bygger på helt andre strukturer og vaner enn f.ex. en disco hit (som inneholder få instrumenter, en enkel musikalsk oppbygging, og hyppige gjenkjennelige gjentakelser). Det er helt bevisst fra min side, og fra en country musikers side, når vi lager vår musikk. Vi vet begge at den resonans som oppstår i lytteren, avhenger av hvor vi ligger listen i komposisjonene våre. Derfor er det også at enkel musikk oppleves veldig likt av folk flest (fordi alle er istand til å sanse det meste av hva slik lyd har å tilby), mens en kvantitativ lenger låt som også er mer kvalitativ komplekst oppbygget, vil kunne oppleves ulikt, på ulike nivå, og kanskje til og med by på en ny opplevelse fra gang til gang.
Jeg er altså fullt klar over at jeg ikke komponerer for massene, og at det er ytterst få som vil like musikken min. Derfor er det best å lage musikken for min egen del, slik at iallfall noen blir fornøyde med den. Finnes det flere som får noe ut av det, er jo dette bare bra. Om de skulle sanse den tilnærmet likt slik jeg selv gjør det, er jo det også bare artig, men det er uansett underordnet. Når det gjelder dance låtene mine er de mye mindre utfordrende. Også der teller lytterens indre tilstand mye. Har vedkommende det kjekt når låten spilles, vil personen ha positive assosiasjoner til den, og i ettertid synes at >det er en bra låt=. Har han det jævlig når han hører den, blir dommen selvsagt motsatt. Det er derfor ikke ille for musikerens lommebok når folk hører låtene deres på byn, i fullt party mood, de er som regel i ecstase i en slik situasjon.
Konklusjonen må bli, at ingen musikk kan betraktes som objektivt >bra=eller >dårlig=, men at det snarere dreier seg om lytteren er på det samme nivå som den musikken han hører på. Enkle sjeler, holder seg til den monotone og begrensede musikken. De som krever mer stimuli, ender for eksempel opp med Famlende Forsøks= AArs Transmutatoria@ på platespilleren. Det er dette vi feilaktig referer til som=god smak=. Men alt dette babbelet kan egentlig komprimeres i sufisten Abu Sulaiman al-Davani sine berømte ord: AMusic and singing do not produce in the heart that which is not in it...@
7. You see many things as being superficial. AHey man now, listen to them trippy prayer bolls@ could also apper to be fairly superficial. Tibet, so what? It could be seen as being just a little cliché too. Why the ethnicicity?
Ja, ja, ja. Klart at det har gått inflasjon i Tibet og alt det der. Er det rart at man hyper slikt når man lever i en så kulturelt og åndelig bankerott tid som vår? Men du har helt rett, det er en stor klisjé. Håper du tror meg når jeg sier at jeg gremmer meg over det Tibet stempelet som jeg er blitt påført. Det var vel ikke så mystisk heller, jeg dro jo til okkuperte Tibet og kom hjem med sekken full av eksepsjonelle instrumenter og stjerner i øynene.
Men man trenger ikke å hoste opp originale svar for å forklare en sympati med >det etniske=. Andre kulturer beskriver en helt annen virkelighet enn vår, som minner mer om våre egne fordums tider. Problemet med vesten, inkludert vår samtids musikk, er at den har intet å tilby oss, med unntak av grunne fornøyelser, smålige nytelser og lovnaden om å kunne danse natten ut. Drikking, knulling, plukke med seg folk B komplett poengløse gjøremål. Vestlig musikk bar en gang i seg noe viktig, men til og med dagens klassiske musikk klarer ikke å tilby folk noe, siden den bare eksisterer innen sin egen sfære, det er på en måte en slags type avsluttet musikk. Folk lever ut fullkomne meningsløse liv, og det er ingenting å kunne se frem til. Sakte dreper man seg selv ved å innrømme ens nederlag ved å fornekte det å kunne utforske, stille spørsmål, etc. Man ønsker ett lettfattelig liv, den >enkle løsning=, man ønsker å få være i fred, for å fortsette med å gjøre det man holder på med, som koker ned til absolutt intet. Men vesten innser ikke at det finnes en hel kultur, som var tusener av år gamle, når vi løp rundt med skinnfeller rundt hoftene, og vi betrakter disse kulturer med forakt. Men de har alt å tilby og vi har intet tilbake annet enn hele sivilisasjonens stinkende lik. Så lenge folk er avstumpet med illusjoner, at de er en del av noe viktig, noe som har dødd ut for lenge siden, finnes det lite håp for dem.
Men det nok for lett å bli arrogant om dette. Men hvem kan kaste den første stenen på meg for å banne i kirken? Er ikke min holdning kun i tråd med tiden, denne tilværelse gjennomsyret av generaliseringer, forenklinger, innbilskhet, egoisme og arroganseY
ForrestenYskjønner ikke hvorfor jeg egentlig blir intervjuet av dere. Musikken min er vel knapt relevant for bladet, og mine holdninger neppe representativt for leserne. Sånn sett skjønner jeg ikke hvorfor jeg har gitt dette intervjuet heller. Kanskje det er fordi jeg til syvende og sist er en del av alt det jeg driver å kritiserer. Kan du kalle det overflatisk?
8. Whats next for Are Mundal?He,he... Jeg skal debutere som DJ, med det prominente navnet >DJ Jævlig=. Det blir bare kalkun musikk, stol på det!
